Kunnskap om titanprogram
Titan er et metall med en sterk tendens til passivisering. Det kan raskt danne en stabil oksiderende beskyttende film i luften og i en oksiderende eller nøytral vandig løsning. Selv om filmen er skadet av en eller annen grunn, kan den raskt og automatisk gjenopprette. Derfor har titan utmerket korrosjonsbestandighet i oksiderende og nøytrale medier.
På grunn av de enorme passivasjonsegenskapene til titan, i mange tilfeller, når det kommer i kontakt med ulike metaller, akselererer det ikke korrosjonen, men kan akselerere korrosjonen av ulike metaller. For eksempel, i en lavkonsentrasjon ikke-oksiderende syre, hvis Pb, Sn, Cu eller Monel blir kontaktet med titan for å danne et galvanisk par, vil disse materialene korrodere raskere, og titan vil ikke bli påvirket. I saltsyre, når titan er i kontakt med lavkarbonstål, genereres nytt hydrogen på overflaten av titan, noe som ødelegger titanoksidfilmen, som ikke bare forårsaker hydrogenfristverk av titan, men akselererer også korrosjonen av titan. Dette kan skyldes den høye graden av hydrogen på titan. Forårsaket av aktivitet.
Jerninnholdet i titan har en innvirkning på korrosjonsbestandigheten til enkelte medier. Årsaken til økningen i jern er at i tillegg til råvarene trenger det forurensede jernet inn i sveiseperlen under sveising, noe som øker det lokale jerninnholdet i sveisen Tidskorrosjon har en ikke-ensartet natur. Ved bruk av jern for å støtte titanutstyr, er jernforurensning på kontaktflaten av jerntitan nesten uunngåelig og akselerert i jernforurenset område, spesielt i nærvær av hydrogen. Når titanoksidfilmen på den forurensede overflaten er mekanisk skadet, vil hydrogen trenge inn i metallet. I henhold til forhold som temperatur og trykk, vil hydrogen spre tilsvarende, noe som vil føre til forskjellige grader av hydrogenfristelse av titan. Titan bør derfor brukes i mellomtemperatur- og mellomtrykks- og hydrogenholdige systemer for å unngå overflatejernkontaminering.







