Prinsippet om titanlegering
Titanlegeringer er legeringer basert på titan lagt til med andre elementer. Titan har to isomorphs: tettpakket sekskantet α titan under 882 ° C, og kroppssenter kubikk β titan over 882 ° C. Legering elementer kan deles inn i tre kategorier i henhold til deres innflytelse på fase overgang temperatur: (1)Elementene som stabiliserer α fasen og øke faseovergangstemperaturen er α stabile elementer, som aluminium, karbon, oksygen og nitrogen. Blant dem er aluminium det viktigste legeringselementet i titanlegering, som har åpenbare effekter på å forbedre legeringens normale temperatur og høye temperaturstyrke, redusere spesifikk tyngdekraft og øke elastisk modulus. (2) Elementet som stabiliserer β fasen og reduserer faseovergangstemperaturen er β-stabiliserende element, som kan deles inn i to typer: isomorfe og eutectoid.
Produkter med titanlegering
Førstnevnte inkluderer molybden, niobium, vanadium, etc.; sistnevnte inkluderer krom, mangan, kobber, jern og silisium. (3)Elementene som har liten effekt på faseovergangstemperaturen er nøytrale elementer, som zirkonium og tinn. Oksygen, nitrogen, karbon og hydrogen er de viktigste urenheter i titanlegeringer. Oksygen og nitrogen har større løselighet i α, som har en betydelig styrking effekt på titanlegeringen, men det reduserer plastisiteten. Det er vanligvis fastsatt at oksygen- og nitrogeninnholdet i titan skal være under henholdsvis 0,15-0,2% og 0,04-0,05%. Løseligheten av hydrogen i α-fasen er svært liten, og for mye hydrogen oppløst i titanlegeringen vil produsere hydrider, noe som vil gjøre legeringen sprø. Vanligvis kontrolleres hydrogeninnholdet i titanlegeringer under 0,015%. Oppløsningen av hydrogen i titan er reversibel og kan fjernes ved vakuumsaling.







